Hvorfor imposter syndrom treffer annerledes når du blir leder

Tilbake i 2013 satt jeg hos en coach og var langt nede, lederjobben min hadde blitt for mye for meg. Ballene i lufta hadde blitt for mange, og timene i døgnet strakk ikke til. Jeg var ganske sikker på at kollegene mine hadde skjønt det: at jeg egentlig ikke kunne hva jeg holdt på med.

Da spurte coachen meg om noe jeg ikke hadde tenkt på: tror du kollegaene dine har den samme følelsen som deg? Jeg kunne ikke svaret, for jeg hadde aldri spurt. Så gjorde jeg det, og jeg fortalte samtidig hva jeg selv gikk rundt og tenkte. Svaret jeg fikk var omtrent: «jeg tror du kan alt, jeg!»

Ikke akkurat den avsløringen jeg hadde fryktet.

Et mønster, ikke en diagnose

Begrepet imposter syndrom kommer fra Pauline Clance og Suzanne Imes, som i 1978 beskrev «the impostor phenomenon»: en vedvarende opplevelse av å ikke fortjene sin egen suksess.

Det er ikke en diagnose, man kan heller kalle det et psykologisk mønster som gjør at du legger forklaringen et annet sted enn hos deg selv når du får til noe.

Du tenker det var flaks, god timing eller et bra team som var årsaken til suksessen, alt annet enn deg selv.

Fire grunner til at det treffer annerledes som leder

Da jeg ble leder, var det ikke selve følelsen som var ny. Det var antallet situasjoner som kunne utløse den. Fire ting går igjen, både hos meg selv og hos andre ledere jeg har snakket med.

1. Synligheten øker. Flere har meninger om det du gjør, og de sier dem oftere. Fallhøyden er større, og rommet for å gjemme seg bak et team du er en del av, blir mindre. Nå er det du som står der.
2. Forventningene endrer seg. Plutselig skal du ha svar, retning og trygghet, også de dagene du ikke har noe av det. Gapet mellom det du føler inni deg og det andre regner med at du har, kan bli ganske stort.
3. Du har færre likepersoner. De du jobber tettest med er ikke lenger kolleger på samme nivå, de er teamet ditt. Du har færre å speile deg i, og det blir vanskeligere å være sårbar både oppover og sideveis.
4. Du får flere du kan «skylde på» når du har suksess. «Folka i teamet er flinke, det er ikke meg.» Mønsteret er kreativt, og det finner nye forklaringer jo høyere opp du kommer.

Det som faktisk hjelper

Du kan ikke tenke deg trygg. Du må erfare at det går bra, og noen må si det til deg. Derfor er det tilbakemeldinger som er hovedmedisinen mot imposter syndrom. Bruk teamet og de rundt deg aktivt. Vær åpen om usikkerheten, og du vil få tilbake mer enn du kunne drømme om.

Det hjelper også å be om tilbakemelding i en form som gir deg noe å ta med videre. Et eksempel kan være:

«På "friday wins" var du ærlig på at du synes målet ditt var vanskelig å nå denne uken. Det viser at vi alle kan streve med ting og ved å si det høyt, gjør du det tryggere for resten av teamet å være ærlige om sine egne utfordringer.»

AID-modellen: Action, Impact, Development. Det er vanskeligere å forklare bort en konkret observasjon enn et «bra jobbet».

I tillegg er det to spørsmål jeg har lånt fra andre, og som jeg ofte bruker selv.

Det første er: har jeg tillit til dem som satte meg i denne rollen? Hvis svaret er ja, blir det litt vanskeligere å holde fast på at de tok feil om nettopp meg.

Det andre er for de dagene presset er høyt: dør noen av at vi feiler her? Svaret er nesten alltid nei, og skuldrene faller noen centimeter.

Det coachen min tilbake i 2013 egentlig gjorde, var å flytte meg fra å gjette på hva de rundt meg tenkte, til å spørre dem.