Hopp til hovedinnhold

Det handler ikke om resultatene du produserer, men hvem du kjenner

Publisert:10. mars
Skrevet av:Kjersti Rønholt

Maria fremførte setningen med en oppgitt mine da vi diskuterte ledelse. Det var ment som en brannfakkel. Jeg ble sittende taus og litt undrende. Var jeg en sånn som blir løftet opp i hierarkiet fordi jeg kjenner folk? Og er det egentlig kun en negativ ting?

Bilde av Maria som bygger relasjoner

Er det relasjoner eller resultater som løfter oss frem?

Vi har alle vært der. Lederen skal velge ut en etterfølger og plukker ut hen som alltid setter seg ved siden av og godsnakker med sjefen. Den utvalgte, hen som er en kopi av lederen, og som kan videreføre både lederstil og -adferd. Beslutningen er ikke basert på resultatene kandidaten har produsert, men relasjonen mellom leder og kollega.

Når nettverk oppleves som urettferdighet

Et eksempel fra min egen karriere: Sjefen min i forrige jobb og jeg diskuterte rekruttering av folk til seksjonen min. Jeg hadde akkurat presenterte en mannlig kandidat jeg likte.

«Jammen Kjersti, har du endelig funnet en mann som er bra nok?» lo han.

Jeg hadde både menn og kvinner i seksjonen min, men sannheten er at bærebjelken besto av noe jeg vil kalle «power women». Kvinner med planmessig fart og flyt, masse erfaring i sekken og et vinnende vesen. Jeg må innrømme, jeg hadde fått en vane i å rekruttere meg selv over og over igjen. Og forskning viser jo at vi favoriserer kollegaer som er like oss selv. Mark Granovetter populariserte uttrykket Embeddedness i 1985. Han argumenterer for at selv økonomiske beslutninger, som vi liker å tro er rasjonelle, ofte påvirkes av relasjoner og nettverk. Det er ikke bare tall og analyser, resultater.

Mine «power women» leverte resultater, men til og med jeg ser at rekrutteringsprosessen kan utenifra oppleves som urettferdig. Jeg favoriserte nok kvinner.

Relasjoner er ikke det samme som kameraderi

Så tilbake til min egen undring over Marias påstand. Var jeg en sånn som blir løftet opp i hierarkiet fordi jeg kjenner folk?

I hele mitt voksne liv har jeg hilst og pratet med folk. Det startet med vaskedama på NTNU Lade. Hun var en festlig dame, og vi slo alltid av en prat eller en god historie hvis hun kom svinsende inn på kontoret mitt.

Jeg har ikke alltid vært bevisst i nettverksbyggingen min. Dog har jeg nok til tider vært ganske taktisk, noen vil si kynisk, på når jeg for eksempel henter meg kaffe. For mye av relasjonsbyggingen starter jo ved kaffemaskinen. Som oftest slår jeg av en prat med folk fordi jeg er genuint interessert. Det kan være korpsspillende unger, en ny sykkel, en syk mor eller hvordan håndtere maktspill i organisasjoner. Temaene er mange. Dette innbyr til tillit, og det er jo aldri feil å bry seg tenker jeg. Denne tilliten og min åpne tilnærming til relasjonsbygging påvirker også den profesjonelle tilliten.

Tillit bygges i små øyeblikk

Tillit oppstår sjelden av seg selv. Den bygges gjennom samarbeid over tid, der mennesker opplever at de kan være åpne, stille spørsmål og ta risiko både med kollegaer og ledere. Forskning på psykologisk trygghet viser at slik tillit er avgjørende for at team skal lære, samarbeide godt og prestere over tid (jf. Amy Edmondson). Tillit bygd i små øyeblikk over tid.

Kanskje handler ledelse nettopp om hvem jeg kjenner

Så kanskje handler min ledelse om hvem jeg kjenner. Det kan også argumenteres for at jeg blir løftet frem fordi jeg kjenner mennesker. Men jeg tenker at dette er en ferdighet som ofte blir oversett, og avfeid som kameraderi. Som Maria, ønsker jeg også at folk skal løftes opp på grunn av resultater, men Maria og jeg er nok også enige om at vi ikke må glemme å gi og få tillit til mennesker rundt oss på veien.