Utvikleren som ingen kunne forstå

Eventyret er skrevet til fagdagen i Bekk juni 2024, der 500 Bekkere inntok eventyrøya Kjeholmen i Oslofjorden for å gjøre seg fete på kompetanse.

Det var en gang en utvikler som jobbet på et stort og viktig oppdrag for staten Norge. Oppdraget hadde en tidslinje som gikk langt og lenger enn langt, og underveis på ferden dukket det opp både små og store utfordringer som utvikleren syntes det var gøy å kjempe seg gjennom med skjerm og tastatur som sine våpen.

Utvikleren var en skikkelig fagnerd. Hun brukte det meste av fritiden på hobbyprosjekter, og elsket å lage egne greier som aldri ville bli noen kommersiell suksess, men som ga henne stor glede i utviklingsprosessen.

Men samtidig var hun en fornuftig pike, så hun visste at man blir firkanta i øynene dersom man bruker altfor mange av døgnets timer på å se på en skjerm. Derfor var hun ofte ute i skog og mark, for å senke skuldrene og puste inn frisk luft og få tankene over på noe annet enn jobb og kode.

Ikke så rent sjelden brukte hun også disse skogsturene som avreaksjon når hun ble frustrert på jobben. Og det skjedde oftere og oftere, dette, at hun måtte ut i skogen og puste med magen når jobbhverdagen ble kjip og lei.

For utvikleren vår, hun hadde ett stort problem: Hun stanget hodet i veggen karrieremessig — og hun forsto ikke hvorfor. Hun hadde nå fått sju års erfaring som utvikler, og hadde underveis vist at hun hadde solid faglig tyngde og et lyst hode som lett fant smarte løsninger. Hun var rask, samtidig var hun nøyaktig, og hun var godt likt av utviklerne på teamet som syntes hun var både morsom, varm og klok. Hun var også glad i folka på teamet sitt, som hun fant mye glede i å diskutere faglige problemstillinger med for å sammen kunne utvikle de beste løsningene.

Men kollegaer som ikke var utviklere, der lugget det litt mer. Det hun i det store og det hele hadde mest problemer med, var at kollegaene utenfor utviklingsteamet faktisk var uengasjerte og dumme. Lederne var verst, de tok stadig vekk idiotiske beslutninger, eller de var altfor redde for risiko og sørget for at fremdriften i prosjektene ble latterlig lav.

Og verst av alt: Det ble stadig vekk tatt viktige beslutninger om sånt hun var ekspert på, uten at hun ble spurt om hva hun mente. Hun ble aldri invitert inn i møtene der avgjørelser ble forberedt og tatt, selv om hun var den som hadde ekspertisen. Hun ble rett og slett oversett, forbigått og ignorert.

Så en dag var utvikleren ute i skogen og med skikkelig dårlig humør, ettersom det hadde vært en spesielt ræva dag på jobben. Den vanlige runden hun pleide å gå var i dag ikke lang nok, så hun penset etter hvert inn på en ny sti, innover i en mørk og tung granskog. Da hun hadde gått et par timer, kom hun plutselig til en lysning, en liten skråning der sola skinte ned fra himmelen. Tvers over lysningen rant en liten idyllisk bekk, der det sildret vann lystig ned mellom steinene, mellom gule trær og grønt gress. Utvikleren hadde aldri før sett noe så pent, så hun satte seg ned på en stubbe for å ta en hvil.

Straks etter hun hadde satt seg ned, hørte hun plutselig noen som hvisket til henne.

– Psst! Hei!

Utvikleren så seg litt forvirret rundt. Var det noen der? Hun kunne ikke se noen — og hun var jo timesvis fra folk, så hvem kunne det være som hvisket til henne?

– Hallo! Du, ja!

Stemmen var tydeligere nå. Den kom borte fra bekken, så utvikleren reiste seg og gikk nærmere. Og der så hun det, rett bak en stor stein, der satt det et bittelite menneske med en underlig glød rundt seg.

– Du må hjelpe meg, sa det bittelille mennesket. – Jeg har satt fast foten min under denne steinen, og den rikker seg ikke. Men du som er så stor og sterk, du klarer sikkert å løsne den.

– Men hvem er du? Eller — hva er du? spurte utvikleren. Hun hadde ikke sett noe så rart før.

Det bittelille mennesket svarte:

– Det hadde vært fint om du kunne hjelpe meg først. Jeg har sittet her ganske lenge nå. Tror det nærmer seg hundre år, faktisk.

– Ja selvsagt, sa utvikleren, kom til seg selv og vippet enkelt vekk steinen som lå over foten til det bittelille mennesket.

– Beklager, jeg ble bare litt perpleks. Jeg har ikke sett noen som deg før. Går det bra med foten?

Det bittelille mennesket strakte litt på foten, rullet med ankelen og konkluderte med at foten var like fin som før.

– Ja, den er fin! Den satt bare fast. Tusen takk for at du hjalp meg! Og da kan jeg godt også forklare hvem jeg er. Jeg er en magisk fe! Det er veldig sjelden at vi viser oss for mennesker, men vi finnes altså. Det finnes mange forskjellige feer med mange forskjellige oppgaver. Jeg er en teamleder-fe, og det betyr at jeg jobber med å få de andre medlemmene av den magiske verden til å fungere best mulig sammen. Jeg jobber blant annet mye med å sørge for at alle har den kompetansen de skal, at de trives med arbeidsoppgavene sine og at de jobber på effektive måter.

– Øh, sa utvikleren.

– Ja, det tar sikkert litt tid å prosessere den informasjoner. Det er ikke så lett å utvide virkelighetsoppfatningen sin. Men det var i hvert fall skikkelig bra at du kom akkurat nå, ellers ville jeg sikkert sittet der til evig tid, sa feen.

– Jah, sa utvikleren. Hun klarte ikke å si noe mer fornuftig.

Feen gransket henne litt nøyere. Så sa hun:

– En av tingene vi teamleder-feer er gode på, er å fange opp når noen ikke har det så bra og trenger å prate. Og selv om du ikke sier så mye, fanger jeg opp noen litt sånn negative vibber fra deg, har du det egentlig helt bra?

– Nei, jeg kan vel ikke akkurat si det, sa utvikleren. Hun hadde kommet litt til seg selv igjen nå, og fått igjen taleevnen. – Siden du spør: Ting er ganske dritt. Det var derfor jeg måtte gå så lang tur i skogen og havnet her.

– Fortell, sa feen. – Noen ganger hjelper det å få det ut.

– Jeg vet nå ikke det, sa utvikleren, men hun hadde jo for så vidt ikke noe bedre å gjøre, så hun fortalte feen om hvor kjipt det var på jobben nå om dagen. Akkurat denne dagen hadde det toppet seg fordi hun hadde fått vite at det hadde blitt holdt en større workshop med seksjonslederne der de hadde begynt å diskutere om de skulle gjøre et større moderniseringsløft ved å innføre skyteknologi.

– Og vet du hvem de tok med seg fra teamet vårt i det møtet? De tok med Frode, som knapt nok har jobbet med backendløsningene våre i det hele tatt! Han kaller seg fullstackutvikler, men de siste årene har han jo bare sittet på frontend og knapt nok rørt et endepunkt fra APIet vårt. Og så skal han være med inn i det møtet og mene noe om skyteknologi? Mens jeg, som tidligere har jobbet med store skymigreringsprosjekter, jeg ble ikke engang spurt om å gi et eneste innspill i forkant! Jeg er altså så drittlei av å bli oversett på jobben, det er ikke til å holde ut, freste utvikleren.

– Hm, sa feen. Så ble hun stille en lang stund, før hun sa:

– Denne bekken her. Vet du hva den heter?

– Nei, sa utvikleren. — Jeg har aldri sett den før.

– Okei, sa feen. – Da skal jeg fortelle deg litt om denne bekken. Den heter ganske enkelt Bekk. Og den er helt fenomentalt magisk!

Utvikleren begynte å se seg litt usikkert rundt. Hun var ikke helt sikker på om denne lille feen var riktig navla. Magisk bekk? Det hørtes litt for usannsynlig ut til å være sant — men samtidig: Hun hadde ikke trodd at det fantes feer heller, hvis ikke hun hadde sett det med egne øyne.

Feen fortsatte:

– Bekk kan faktisk løse alle dine problemer. Vi pleier ikke å la vanlige folk drikke av den, men siden jeg skjønner at du er i trøbbel — og du tross alt hjalp meg i sted med å få løs foten, så skal vi gjøre et unntak. Du skal få lov til å drikke tre slurker av bekken, og hver slurk kommer til å gi deg ny innsikt og nye egenskaper som gjør at du får et helt nytt liv.

Det hørtes jo litt for fantastisk ut til å være sant, men utvikleren var villig til å gi det en sjanse.

– Okei, sa utvikleren. — Jeg er med. Hva gjør jeg?

Feen forklarte hvordan utvikleren skulle bøye seg ned til bekken og ta en slurk av vannet. Utvikleren fulgte anvisningene og tok en god sup. Det smakte helt vanlig vann, friskt og godt som fra en hvilken som helst annen bekk.

Hun bøyde seg deretter opp igjen og kjente etter om noe var annerledes. Det var det ikke.

– Jaha, sa utvikleren. — Jeg må si at jeg ikke helt merker den store forskjellen.

Feen lo.

– Nei, du merker det ikke helt ennå. Men jeg kan fortelle deg nå at den første slurken du tok av bekken har gitt deg en helt ny gave. Du har nå evnen til å forstå hva andre har problemer med å forstå!

– Men det kan jeg jo allerede, sa utvikleren. — Jeg vet jo godt hva den inkompetente gjengen på jobb ikke forstår.

– Du tror kanskje du vet det, sa feen. — Men det er faktisk ikke så lett som du tror — det der å forstå hva andre ikke forstår. Du har kanskje hørt begrepet forforståelse?

– Ja, vi hadde noe greier om det da jeg tok ex.phil. Men det var jo ikke akkurat så relevant for faget mitt, så jeg må innrømme at jeg leste den delen av pensum ganske fort, sa utvikleren.

– Da skal jeg forklare det litt grundig til deg, sa feen. – Og jeg skal forklare hvorfor begrepet er viktig når vi snakker med andre, innenfor kommunikasjon. Forforståelse er den bakgrunnskunnskapen og de forutsetningene du tar med deg når du tolker og forstår noe. Forforståelsen din dannes av både faglig kunnskap, verdiene du har og personlig erfaring. Felles forforståelse gjør det lettere å kommunisere med andre mennesker, ettersom dere tolker ting på samme måte og har samme begrepsapparat.

– Men det er én ting man må vite om forforståelse, og det er at når at du først har fått den, er det umulig å bli kvitt den. Det å sette seg inn i hvordan et annet menneske kan ha vanskeligheter med å forstå noe som er veldig enkelt for deg, kan være nokså krevende. Og det blir ekstra vanskelig når man selv vanligvis omgir seg med folk som har samme forforståelse som en selv. La meg gjette: Du har nå studert teknologi i mange år, og har en jobb der du vanligvis kommuniserer med andre teknologer. Du har kanskje også venner og en samboer som jobber innenfor teknologi?

– Nå er jeg riktig nok singel, men de aller fleste vennene mine er kollegaer eller tidligere studievenner, ja, sa utvikleren.

– Ja, da er det ekstra vanskelig å sette seg inn i hvordan ikke-teknologer har en helt annen forforståelse, sa feen. — Men ettersom du nå har drukket av bekken, vil du forstå sånt som at ord som er dagligdagse for deg er helt fremmede for andre. Det vil hjelpe deg masse når du snakker med dem.

– Men problemet er jo ikke at jeg forklarer ting for dårlig, problemet er at kollegaene mine er stokk dumme, utbrøt utvikleren.

– Er du nå helt sikker på det? spurte feen. — Kan det ikke heller være at du til nå har hatt for dårlig innsikt i egen forforståelse og forklart ting til dem på en måte som gjør det umulig for dem å forstå ettersom de har en helt annen forforståelse? Ta bare sånne ting som ord du ofte bruker. Store deler av vokabularet du bruker til daglig er effektivt for kommunikasjon med utviklerkollegaene dine, men helt ubrukelig for kommunikasjon med ikke-teknologer. De som til daglig sitter med helt andre arbeidsoppgaver og en helt annen kompetanse skjønner ingenting av begreper som proxy, APIer og endepunkter. De fleste av dem vet heller ikke hva forskjellen på backend og frontend er.

– Vet de ikke forskjellen på backend og frontend? Det er jo til og med selvforklarende! Utbrøt utvikleren.

– Det er det som er poenget, sa feen. — Det er selvforklarende for deg — fordi du har en annen forforståelse enn dem. Men nå som du har drukket av Bekk, så vil du neste gang i denne situasjonen intuitivt forstå at den du snakker med opererer med en annen forforståelse og at du trenger å forklare ting på en annen måte.

– Hm, sa utvikleren. – Og denne egenskapen har jeg nå fått til evig tid?

– Nei, så bra er ikke bekken. Men effekten varer i tre måneder. Etter det må du bruke det samme trikset alle andre gode teknologer bruker når de skal forklare noe komplekst til noen med en annen fagbakgrunn. Du må spørre deg selv: Hvordan ville jeg forklart dette til bestemoren min?

Utvikleren var stille en god stund. Så sa hun:

– Ja, ok. Men det er jo ikke så lett heller, da. Det å forklare ting som kanskje til og med er komplekst for oss som er utviklere, til noen som ikke har peiling på teknologi i det hele tatt.

Feen sa seg enig i det.

– Men jeg tror kanskje du skal ta en sup til av Bekk. Det kan hjelpe deg med akkurat det problemet, sa hun.

Utvikleren gjorde som sist: Hun bøyde seg ned til bekken og tok en god slurk av det sildrende klare vannet. Og akkurat som sist, merket hun absolutt ingen ting av effekten.

– Yes, det var slurk nummer to, sa hun. — Hva slags magi er det jeg har blitt utsatt for nå?

Feen svarte:

– Det du har fått nå, er evnen til å lage gode metaforer! Det er nemlig en viktig nøkkel når du skal forklare komplisert materie til noen som har lavere kompetanse enn deg på det området du skal snakke om.

Utvikleren husket at det hadde vært noe snakk om metaforer i norsktimene på skolen, men var ikke så interessert i det at noe av kunnskapen hadde festet seg. Heldigvis fikk hun litt forklarende hjelp av feen.

– En metafor er et språklig virkemiddel som er et perfekt verktøy for å gjøre noe som er abstrakt til noe konkret. Det er spesielt nyttig når du skal forklare noe vanskelig på en måte som gjør at de med en annen forforståelse skjønner hva du snakker om. Hvis du for eksempel har møter med viktige beslutningstagere som ikke er teknologer, er dette et supertriks du kan bruke for at de skal bli trygge på at de tar riktige beslutninger.

– Ja, sånne situasjoner har jeg vært i, sa utvikleren. – Det er ikke mer enn et halvt år siden jeg prøve å forklare til produkteier og sjefene hans at teamet måtte sette av tid til å sette opp IAM i alle systemene våre, slik at vi fulgte POLP. Jeg forklarte at det å ikke gjøre denne jobben ville føre til risiko for data breach og utilsiktede endringer på grunn av for vide tilganger, dette har vi ikke kontroll på i det hele tatt. Det er en kjemperisiko!

– Men de som tar beslutningene klarte ikke å skjønne hvor stor risiko dette var. De ville ikke sette i gang så lenge jeg ikke kunne være konkret på hvor lang tid det ville ta — det er jo umulig å vite — så hele greia ble lagt på is selv om jeg var helt tydelig på at det må gjøres.

– Men nå som du har fått evnen til å lage gode metaforer, sa feen. – Hvordan ville du forklart denne problemstillingen i dag?

– Oi, utbrøt utvikleren. – Dette er gøy. Nå poppet det opp en god idé i hodet mitt, faktisk. Jeg kunne jo forklart det som at de sitter i en situasjon nå som gjør at alle ansatte i bedriften har en universalnøkkel til alle rommene i bygget vi jobber i, inkludert hvelvet i kjelleren der alle verdiene befinner seg. Og at vi ikke har noen kontroll på om noen har vært inne i et rom de ikke skulle ha vært i. Konsekvensene kan både være at noen tar pengene våre uten at vi merker det, med vilje, eller at noen ved et uhell slumper til å gå inn i et rom de ikke skulle vært i som går ut over personvernet — for eksempel om en av gutta plutselig står midt jentegarderoben fordi han låste seg inn feil dør. Da kunne jeg kanskje også forklart at vi ikke hadde trengt å fullføre hele prosjektet for å få effekt, men at vi gradvis ville øke sikkerheten ved å bytte ut en og en lås med unike nøkler.

– Se der, ja! nikket feen fornøyd.

– Men vent nå litt, sa utvikleren. Hun var ikke helt fornøyd med egen metafor.

– Det er jo en sammenligning som passer på en del punkter, men det blir jo egentlig veldig feil å forklare det sånn. For det første gjelder det jo ikke alle ansatte som ville hatt denne universalnøkkelen, det vil først og fremst være IT-avdelingen og kanskje noen av superbrukerne som sitter i fagavdelingene. For det andre er jo en rollebasert tilgangsmatrise mye mer granulert og kompleks enn et adgangssystem for et bygg, og dessuten..

– App app app, avbrøt feen. – Rolig nå. Før du fortsetter, tror jeg du skal ta den tredje slurken fra bekken.

For tredje gang bøyde utvikleren seg ned til bekken og drakk glupsk. Hun satte seg opp, tørket seg om munnen og sa: – Nå er jeg spent. Hva har skjedd?

– Det som har skjedd nå, sa feen, er at du har fått mot til å fremstå som dum.

– Jaha. Og det vil jeg fordi…?

– Fordi en del av grunnen til at du hittil ikke har blitt forstått av kolleagene dine har vært at du ønsker å fremstå som kompetent og ekspert på området ditt, som du jo er. Og når man ønsker å vise andre at man er kompetent, så er en vanlig felle å gå i at man demonstrerer at området man kan er vanskelig — ved å bruke ord og forklaringer som er presise og nøyaktige — men ubrukelig i et kommunikasjonsperspektiv.

– La meg spørre deg: Hvor ofte har du brukt ordet «dings» når du skal forklare noe til en kollega?

Utvikleren bare stirret tilbake på feen. Var hun seriøs?

– «Dings» er et supert ord når du skal snakke om tekniske løsninger. Dette handler egentlig om at du må se an mottageren før du velger hvilke ord du skal bruke. Hvis du skal forklare en teknisk problemstilling til en utviklerkollega, er det viktig at du uttrykker deg presist og med fagtermer sånn at dere snakker om samme problem. Men når du snakker med noen utenfor fagfeltet ditt, må du bruke ord som dings for å forklare det samme.

– Men da vil jeg jo fremstå som en amatør, protesterte utvikleren.

– Ja, det er en vanlig ubevisst frykt man har. Hvis man forklarer ting litt komplisert, tror man at man fremstår mer kompetent og seriøs. Men egentlig er det motsatt. Folk får tillit til de som klarer å forklare komplekse ting på en enkel måte — selv om det teknisk sett kan være unøyaktig. Hvis du i tillegg innrømmer det når det er noe du ikke vet svaret på, er effekten kjempestor på tilliten du får hos den du prater til.

Dette ga mening til utvikleren. Hun hadde jo tidvis kamuflert følelsen av at hun ikke hadde full kontroll på detaljene ved å bruke ord og uttrykk som hun hadde en anelse av at mottageren ikke ville forstå. For å slippe å få detaljerte spørsmål tilbake som hun selv ikke kunne svare på.

– Men hvis jeg ikke hadde møtt deg i dag og fått drikke av bekken, ville jeg aldri fått dette motet? spurte hun.

– Joda, det motet kommer naturlig med alder og erfaring, sa feen. – Men ettersom du nå drakk av bekken, har du boostet det forløpet. Når du nå i de nærmeste ukene oppdager at ingen tar deg mindre seriøst fordi du forklarer ting på en banal måte, kommer du til å bli trygg på at dette er en mye mer effektiv måte å kommunisere på sånn at du får tillit hos andre.

Utvikleren hadde fått mye å tenke på nå.

– Er du sikker på at dette er helt gratis?, sa hun. – Har ikke dere feer faktureringsgrad å tenke på?

– Neida, det går bra, sa feen. – Faktureringsgrad er viktig, men det er også viktig å bruke tid på å spre kompetanse. Vi har heldigvis ikke så strenge krav til faktureringsgrad, vi feene.

Utvikleren takket feen for hjelpen og tok på seg sekken igjen for å begi seg på den lange veien hjem. Hun var full av pepp nå, og kunne ikke vente med å komme seg på jobb dagen etter.

– Tror du jeg kommer til å merke forskjell umiddelbart i morgen? At jeg liksom helt plutselig blir tatt på alvor og får være med i de spennende møtene? spurte hun.

– Jepp, det kan du regne med. Du kommer tross alt rett fra Bekk, sa feen.

Det feen hadde sagt skulle skje, det skjedde faktisk. I løpet av de neste månedene fikk utvikleren masse spennende oppgaver på jobben. Hun ble forfremmet bare etter noen få måneder, og det gikk heller ikke lenge før hennes evne til å forklare kompliserte tekniske ting på en måte alle forsto også gjorde at hun ble fast gjest i mediene når det handlet om teknologinyheter. Etter hvert ble hun også bedt inn i talkshows, Farmen Kjendis og 71 grader nord — og plutselig ble hun bedt om å bli digitaliseringsminister fordi hun var et menneske alle hadde tillit til.

Og vet dere hva som skjedde da? Som en av Norges hotteste kjendiser ble hun bedt på fest hos kronprinsparet på Skaugum, og der møtte hun prins Joseph av Lichtenstein. De forelsket seg, ble kjærester, og ett år etter feiret de bryllup med en stor folkefest i Lichtenstein.

På grunn av de tre slurkene hun drakk av Bekk, ble hun altså så god til å kommunisere på tvers av fagdisipliner at hun Norges nye kjendisyndling, hun ble minister og giftet seg med en prins.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.