Skrubbsår og blåmerker - å snuble seg ut av sin komfortsone
Det er en rundkjøring i Asker som jeg alltid gruet meg til å kjøre gjennom i rushtiden. Men ikke nå lenger. Nå er det faktisk blitt en gøyal greie.
Vi spoler litt tilbake.
Jeg bor i Asker med mann og to barn. Barna spiller piano, og en gang i uka kjører jeg dem til musikkskolen gjennom Asker i det verste ettermiddagsrushet. Det er kaos og lange køer. Folk er stresset, og det merkes godt selv gjennom frontruten. Det er en rundkjøring jeg må gjennom, The Rundkjøringen, som alle i Asker tydeligvis skal igjennom på nøyaktig samme tidspunkt. Det skal sies at jeg ikke er verdens beste sjåfør heller, men det får bli en annen historie.
Hver gang vi kom til den rundkjøringen, skrudde jeg ned musikken, ba ungene være litt stille, for «Nå må mamma konse!». Bilene strømmet på uten stans, og jeg var sikker på at vi aldri ville komme oss gjennom. Men hver eneste gang gikk det jo bra, og vi kom oss alltid til timen i tide (nesten, i alle fall).
Jeg vet ikke når det gikk fra litt svett «here we go again» til at det ble en slags gamification for egen del. Hvor perfekt klarer jeg å utnytte lukene denne gangen? Hvor fort kommer jeg meg gjennom idag? Det var en gradvis endring som jeg ikke merket selv underveis.
Jeg fant rytmen etter hvert. Trafikken ble lettere å lese. Jeg skjønte når skulle jeg kaste meg inn og når måtte jeg vente. Jeg lærte å tolke sjåførene som kom imot meg. Utifra fart, kroppsspråk og ansiktsuttrykk kunne jeg se om det var en som ville hjelpe meg ut eller ikke. Når noen er ekstra behjelpelige, smiler jeg og sender et takk-for-hjelpen-vink tilbake. Da blir jeg alltid glad!
Men jeg innser også at jeg kunne valgt å slippe unna. Det er jo stress og kaos. Jeg kunne latt være, sagt til mannen at det var hans oppgave, spurt om å få timene lagt til et roligere tidspunkt, eller bedt barna om å slutte på piano. Jeg kunne søkt komfort for egen del, men det ville gått ut over noen andre - og ikke minst meg selv. Jeg ville ikke blitt noe bedre til å kjøre i rushen, ikke en gang i Asker.
Så jeg møter opp uke etter uke, år etter år, med ungene i bilen. Jeg kjører gjennom den rundkjøringen, fordi jeg nekter å la den vinne.
Dette er en banal historie, men jeg ser så mange paralleller til hverdagen min på jobb, og i livet ellers. Er jeg villig til å stå i ubehaget, igjen og igjen, for å gradvis stå stødigere? Eller vil jeg heller unngå det?
- Skal jeg ta på meg oppgaven å håndtere den vanskelige personen i teamet, eller skal jeg la være?
- Skal jeg ta den ærlige og krevende samtalen, eller burde jeg ikke lage dårlig stemning og risikere relasjonen vi har?
- Skal jeg gripe muligheten når en spennende rolle dukker opp, eller la frykten for å feile holde meg tilbake?
- Skal jeg tørre å gyve løs på den komplekse oppgaven jeg hadde vokst masse på, men som jeg ikke skjønner noen ting av, eller skal jeg unngå følelsen av å være utilstrekkelig?
- Skal jeg stå foran andre og dele det jeg brenner for, eller la ubehaget og frykten for andres meninger stoppe meg?
- Skal jeg trykke publisér på denne bloggposten, eller skal jeg la være?
Hver eneste gang er det fristende å la være, men hver gang hører jeg også stemmen i bakhodet: Skal frykt og ubehag begrense hva jeg kan og ikke kan gjøre? Skal min komfortsone være like stor (eller liten) år etter år? Bør jeg ikke prøve å utvide den littegrann ihvertfall?
Når jeg først tør å ta steget ut av komfortsonen, er det ikke fordi jeg er spesielt modig eller naturlig fryktløs. For meg handler det om 5 ting:
- En sterk følelse av at «Dette er jo det riktige å gjøre!» - som et slags indre kompass.
- En smule naivitet - som får meg til å prøve, selv når jeg er full av tvil.
- En god porsjon stahet - som holder meg i ubehaget når ting er vanskelig.
- Bøttevis med tålmodighet - som lar meg stå i prosessen, uke etter uke, år etter år, og tåle opp- og nedturer.
- Trust the process - en grunnleggende tro på at jeg vil komme styrket ut på den andre siden, uansett hvordan det går.
Og ja - veldig ofte er det like fryktinngytende som jeg hadde sett for meg. Jeg svetter og famler, og får både skrubbsår og blåmerker underveis. Men for hver gang lærer jeg litt mer - hvordan snuble bedre neste gang, så det gjør litt mindre vondt. Jeg får støtte, sparring og gode råd, og jeg deler erfaringer med andre som også prøver. Og plutselig, en dag, så fyker jeg gjennom den rundkjøringen uten å nøle, uten å svette. For en mestringsfølelse!
Så det er kanskje nettopp i det ubehaget, i den frykten, at mulighetene ligger.
Angela Lee Duckworth snakker i sin TED talk Grit: The power of passion and perseverance om hvordan «grit» er en viktig faktor for suksess.
«Grit is passion and perseverance for very long-term goals. Grit is having stamina. Grit is sticking with your future, day in, day out, not just for the week, not just for the month, but for years, and working really hard to make that future a reality. Grit is living life like it's a marathon, not a sprint.»– Angela Lee Duckworth
Så det «å holde ut» - eller kanskje heller det «å være utholdende» - er helt essensielt for å utvikle seg. Det kan være blytunge dager og måneder, men det er nettopp i disse periodene jeg har lært og vokst mest. Frustrasjon er også læring, har jeg skjønt.
Det betyr ikke at jeg mestrer og får til alt jeg prøver på, men jeg har innsett én ting: Hvis jeg ikke prøver, så får jeg det hvert fall ikke til.
For alternativet er å ikke komme seg ut av garasjen.
Alternativet er å bli stående stille.
Del kunnskapen
Har du en kollega som også hadde dratt nytte av denne artikkelen?
Skrevet av
Relevant innhold
Her finner du innhold i samme gata om du vil lære mer.
Mer fra Fag i Bekk
Nå er du ved veis ende. Gå til forsiden hvis du vil ha mer faglig påfyll.
Til forsiden