Hopp til hovedinnhold

Alle er enige i tight loose tight, men vi begynner i feil ende

Publisert:18. november
Skrevet av:Jonas Nouri

Vil du få gjennomslag for produkttilnærmingen hos ledere, så snakk om tight loose tight. Og når dere skal få det til, begynn med den nederste tighten.

Produktmodellen blir for ofte forstått som teammetodikk

De siste årene har mange virksomheter etablert produktteam, innført produktlederroller og tatt i bruk OKR. Det er gode tiltak, men vi ser at effekten ofte uteblir når teamene jobber under de samme rammebetingelsene som før. Et produktteam uten tydelig retning, tilstrekkelig kapasitet, reell myndighet og oppfølging av effekt ender fort opp med å levere på bestillinger, bare med nye titler.

Rammebetingelsene ligger på virksomhetsnivå: styringsmodell, finansiering, organisering, roller og ledelse. Det er lederne som eier dem, og det er dem vi må nå frem til. Her opplever vi at produktmodellen ofte gjør jobben vanskeligere enn den trenger å være. Begrepene kommer gjerne fra IT og digital utvikling, og for en leder på forretningssiden blir produktleder, produktområde, produktstrategi og produktutforsking mange nye ord langt unna hverdagen. Samtalen havner i metodikk og organisering, og vi mister lederne før vi har kommet til det som faktisk angår dem.

Har virksomheten en tydelig forankring fra toppen om at produktmodellen er måten å jobbe på, er det bare å kjøre på. De fleste som jobber med dette, prøver likevel å endre rammebetingelsene fra der de står.

Jeg har jobbet med produktmodellen i mange virksomheter, og brukt mye tid på å stange mot ledere for å forklare hvorfor den er så bra. Jeg har møtt ledere som river seg i håret over hvor produktstrategien skal passe inn i styringsmodellen, når den ikke er en del av strategiprosessen, og som egentlig ikke forstår hva en produktstrategi er. Der har det fungert bedre å si til lederen at strategien for avdelingen ikke er tight nok: Målene er for overordnede, for store og gjelder for hele året, og vi trenger å konkretisere dem til noe teamene kan prioritere og følges opp på nå. Da er vi i gang med den øverste tighten, uten å ha nevnt produkt med ett ord.

I dag ville jeg derfor ledet med tight loose tight, et prinsipp de fleste ledere allerede kjenner og er enige i, og deretter knagget de operative prinsippene, verktøyene og metodikken fra produktfaget på det. Min påstand er at hvis det er én ting en virksomhet bør bli god på, så er det tight loose tight. Og at stedet å begynne er den nederste tighten, oppfølgingen av effekt.

Hva vi legger i tight loose tight

Tight loose tight er et prinsipp for ledelse og styring som beskriver hvor ledelsen skal være stram, og hvor den skal gi handlingsrom. Uttrykket brukes mye, men vi opplever at mange bruker det som en kortversjon av «vi har tillit til teamene» og glemmer at to av de tre leddene handler om å stramme inn.

Den øverste tighten handler om å sette retning. Ledelsen skal være tydelig på hva som er viktig nå, formulere det som effekter vi ønsker å oppnå, og prioritere tilstrekkelig ressurser til å nå målet. Retningen tar utgangspunkt i virksomhetens strategiske mål og i kundens behov, altså en utenfra og inn tilnærming. Å sette retning betyr også å velge bort.

Loose handler om å myndiggjøre folka. Innenfor retningen som er satt, skal de som sitter nærmest problemet få tillit, kapasitet og kompetanse til å finne den beste løsningen. Det forutsetter tverrfaglige team som kan jobbe langsiktig og iterativt på tvers av enheter, og som vurderer forretning, kunde, prosess og teknologi samlet.

Den nederste tighten handler om å følge opp effekt. Ledelsen evaluerer prioriteringene ut fra effekten de gir, lærer av det og justerer retningen fortløpende. Suksess måles på hva som ble bedre for kundene og virksomheten, fremfor hvor mye som ble levert.

Det er sammenhengen mellom leddene som gir prinsippet kraft. Teamene får handlingsrom innenfor en tydelig retning og en tydelig oppfølging av effekt. Uten de to tightene står vi igjen med frihet uten retning, og det fører sjelden til effekt.

Figur 1: Tight loose tight gir teamene handlingsrom innenfor en tydelig retning og en tydelig oppfølging av effekt.

Prinsippet er lett å være enig i, og det er en styrke. Det er kjent fra forretningssiden, og det har en innebygd følelse av kontroll som gjør det tryggere for ledere å gi fra seg beslutninger. Samtidig rommer det det meste av det vi mener er riktig med produkttilnærmingen: retning som tar utgangspunkt i kundens behov og effekt, problemer som løses der kunnskapen er, tillit og eierskap som gir motivasjon, og små steg med oppfølging som tar ned risikoen for å bygge feil ting. Produktteam styres etter nettopp dette prinsippet, og forskjellen ligger i inngangen.

Ikke spør om virksomheten er produktorientert. Spør heller om dere virkelig jobber tight loose tight, for det er det vi må strekke oss mot. Da blir neste spørsmål hva hvert av leddene betyr for oss, og hvordan vi får det til i praksis.

Enigheten er bare starten

Mange sier at de jobber etter tight loose tight. I praksis ser vi at det ofte svikter i alle tre leddene, og det svikter fordi hvert ledd krever mye mer enn det ser ut til.

Den øverste tighten er sjelden god nok. Prioriteringene er for mange, formulert som tiltak heller enn mål, og lite forankret i kundebehov eller i hvor vi faktisk står i dag. Ofte mangler det også roller som eier målene, finansierer dem på en god måte og delegerer ansvaret.

Under loose er det lett å si at teamet har mandat til å løse et problem. Mandatet virker likevel bare når kompetansen, kapasiteten og metodikken er der, og når teamet har reell kontakt med kundene og rom til å utforske løsninger.

Den nederste tighten krever måltall som teamet kan påvirke og som henger sammen med det virksomheten styrer etter, faste arenaer for oppfølging, og feedback-sløyfer som sørger for at læringen når frem til dem som setter retning.

Figur 2 samler det som må på plass i hvert ledd. Listen er lang, og den er ikke ment som en sjekkliste. Den viser hvor jobben ligger, og gjør det lettere å se hvor virksomheten sliter. Det finnes metoder og beste praksis for nesten alt på listen, og mye av det kommer fra produktfaget. Målet er likevel å få tight loose tight til å virke, og prinsippet hjelper oss å velge hvilke grep som trengs først. Her mener jeg at mange begynner i feil ende.

Figur 2: Hva som må på plass i hvert ledd for at tight loose tight skal virke i praksis.

Start med den nederste tighten

Den øverste tighten omtales ofte som den første, og det er lett å forstå. Mange tolker det som at den må være på plass før vi kan få til de to andre, og her tror jeg mange går feil frem. Å definere hvilke problemer som er verdt å løse, krever dyp innsikt i kunder og marked, forståelse for forretningsbehov, evne til å prioritere og evne til å kommunisere kontekst og prioriteringer. Dette sliter de aller fleste virksomheter med, og vi ser at mange blir stående lenge her med nye strategiprosesser og målhierarkier, mens teamene venter.

De som kan smidig, vet at når et problem er vanskelig, nytter det lite å låse seg inne på et rom og tenke til man finner det riktige svaret. Vi må begynne et sted og bygge gode nok feedback-sløyfer til å lære og justere oss frem. Det samme gjelder retningen. Evnen til å justere den øverste tighten basert på oppfølging og læring er viktigere enn å treffe på første forsøk.

Derfor mener jeg at den nederste tighten er den viktigste å få til først. Sett retningen så godt dere kan, basert på det dere vet, og formuler den gjerne som en hypotese om hvilken effekt dere tror innsatsen vil gi. Legg deretter kreftene i å følge opp effektene, med faste rutiner for å evaluere, lære og justere. En hypotese som følges opp, blir bedre for hver runde. En godt formulert strategi som ingen følger opp, blir aldri bedre enn den var den dagen den ble skrevet.

Figur 3: Den øverste tighten er vanskelig å treffe på første forsøk. Oppfølgingen av effekt er det som gjør retningen bedre for hver runde.

De som lykkes fremover, er lærende organisasjoner som tar resultatene på alvor. Det krever ledere som faktisk lurer på hvordan det gikk, og som bruker svaret til å sette ny retning, fremfor å lage en ny strategi i håp om at den treffer bedre enn den forrige.

En rimelig innvending er at oppfølging av effekt fort blir et nytt måleregime, med jakt på KPI-er, rapportering oppover og team som optimaliserer for tallet heller enn for kunden. Den risikoen er reell, og vi har sett mange eksempler på at måltall får oss til å fokusere på feil ting. Hensikten med å sette måltall på effekt er å lære. Tallene skal gi grunnlag for en ærlig og åpen samtale om vi gjør de riktige tingene, om vi jobber mot riktig mål, og om vi har forutsetningene vi trenger for å nå det. Brukes tallene til å fordele skyld når noe ikke lykkes, lærer folk raskt å pynte på dem, og da har oppfølgingen mistet hele poenget. Derfor henger den nederste tighten tett sammen med psykologisk trygghet.

Ta ansvar for å foreslå effektene

Vi skal være ærlige på at den øverste tighten sjelden blir så god som vi ønsker. Retningen vil ofte være for bred, prioriteringene for mange og målene for uklare. Det er likevel ingen grunn til å vente på at den blir perfekt før vi begynner å følge opp effekt.

For lederen betyr det å etterspørre effekt, sette av tid til å se på hva som faktisk ble bedre, og bruke læringen når neste prioritering skal gjøres. For dem som jobber tettere på problemene, betyr det å ta ansvaret selv: formulere en hypotese om hvilken effekt arbeidet skal gi, foreslå hvordan den kan måles, og ta den med inn i samtalen med lederen. Det ansvaret må vi ta selv, og ikke vente på å få det servert.

Neste gang du skal snakke med en leder om rammebetingelser, la produktbegrepene ligge og begynn med ett spørsmål: Hvordan vet vi om det vi gjør, virker? Og er du lederen, er det det spørsmålet du bør stille hver gang teamene viser deg hva de har gjort.

Skrevet av