Hopp til hovedinnhold

Sånn som vi skriver

Publisert:19. november
Skrevet av:Erik Mathisen

Innimellom spør folk om jeg kan hjelpe til med å skrive x ditt for y datt. Men i det siste har forespørslene endret seg.

Nå kan jeg bli spurt om å lage en skill som gjør at alle kan skrive «sånn som vi skriver». Vi som i selskapet. Målet er, antar jeg, å lage en KI-greie som bistår alle som jobber (og skriver) i sjappa med å høres ut som «stemmen» til selskapet.

Jeg mener dette er en dårlig idé. Før jeg forklarer hvorfor, vil jeg være megatydelig på én ting: Ønsket om en slik skill er genuint og velment. Ingenting galt med å ville gi en hjelpende hånd til folka som synes det er skummelt (eller vanskelig) å skrive fra perspektivet ansatt i x selskap. Dessverre tror jeg den vil virke mot sin hensikt. Skillen som skal øke egenarten vil i stedet slipe den vekk. Den vil føre til mindre, ikke mer, av stemmen de ønsker å styrke og bevare.

Jeg undrer ofte på hvorfor så mange ønsker eller foretrekker å sette bort skriveoppgaver. Er det av samme grunn som hvorfor vi velger kalkulatoren foran hoderegning? Fra hjerneforskningen vet vi jo at makeligheten som regel vinner over mentale anstrengelser (og mange skriveoppgaver krever kalorier og hjerneceller). Usikker. Det jeg tror, er at for mange, og i hvert fall flere enn jeg ville tippa for bare to til tre år siden, er faget skriving i dag mer likestilt med husarbeid enn med et helstøpt redskap for utforsking, mening og klarhet. En triviell oppgave som bare må gjøres. Av hvem, det er kanskje ikke så farlig lenger heller. Vi har jo slengt på humanizer-skillen. Sukk av typen hjerte.

Mange skriveoppgaver ligner på hverandre, men situasjon, kontekst, timing, målgruppe, kanal, relasjon, lojalitet og mottakerens forforståelse av vårt univers/produkt påvirker teksten. Det er sjelden jeg bare kan sette meg ned for å «skrive noe».

Blanke ark

Tidligere har jeg skrevet om filosofen og forfatteren Gilles Deleuze, omtalt som en av de viktigste representantene for fransk tenkning etter strukturalismen. I en bok om den britiske maleren Francis Bacon har Deleuze en interessant betraktning: «Det er en feiltagelse å tro at en maler arbeider med en hvit overflate.»

Forfatteren Karl Ove Knausgård tolker sitatet dithen at det aldri bare er å overføre et motiv man står overfor til et tomt lerett, fordi lerettet aldri er tomt, men fullt av bilder og forestillinger som maleren allerede har i seg.

Å male handler da mer om å uttrykke, om å endevende sjelen, enn bare å fylle en tom flate. Maleriet før maleriet. Slik er det også med ord. Det er en feiltagelse å tro at en person som driver med innhold bare dynker tomme dokumenter med vokaler og konsonanter. Å skrive handler ikke bare om å fylle et tomrom. Nært, konkret og varmt språk er ikke et forutsigbart problem vi verken kan eller bør løse utelukkende med automatisering.

Og her ligger problemet med en skill som skal få alle til å skrive «sånn som vi skriver». Den behandler hver ansatt som et tomt lerett som skal fylles med selskapets stemme. Men lerettet er aldri tomt. Den som skriver, har med seg erfaringer, ord og blikk som ingen andre har. Egenart. Sliper du bort den, sitter du igjen med et glattpolert, uniformt uttrykk. Regresjon mot middelmådigheten.

Jeg tror vi har glemt at det å skrive er å tenke, og å tenke er å skrive. Jeg bruker ordet «glemt», men glemmer selv at balansen jeg beskriver muligens aldri har funnet sted hos menneskene jeg omtaler. For noen er skrivingen bare et nyttekjøretøy for intensjon. Og nå har vi en selvkjørende «bil» i lomma som villig kjører teksten din til universets ende for et par tokens.

Forpliktende nærvær

Jeg mener (ikke overraskende) at skriving er det stikk motsatte av rutinebaserte oppgaver. Skriving krever oppmerksomheten din, ditt forpliktende nærvær og (tidvis) at du tåler å sitte fast. Å skrive har mye mer til felles med dating. Det er innafor å si at du utvikler et forhold til teksten du skriver. Varer forholdet lenge nok, vil jakten på de rette ordene tvinge deg til å ransake selvet for bortgjemt klokskap. Alle som har forsøkt (både dating og skriving) har kjent på kroppen hvor seige og uforutsigbare relasjoner er, men også hvor vidunderlig berikende de er. Oss mennesker imellom, i gode og onde dager, til KI skiller oss ad.

Når vi skriver foregår det mye mer enn at ord overføres fra hjernen til skjermen. Vi forstår, og vi formidler forståelse. Vi finner mening, vi luker bort platte setninger og vi holder et speil opp mot tankene våre for å vekte ordene i en større sammenheng. Jeg beundrer folka som «ser» med ordene, og som får oss til å føle, tenke og forstå. Mekanismen er ikke eksklusiv for dem som skriver. Selv kan jeg ingenting om regning og tall, men beundrer matematikeren som «ser» og regner seg frem til en fremmed virkelighet bak tallene. Ikke kan jeg tegne, men måper over kunstneren som plyndrer sinnets dypeste korridorer og visualiserer byttet på lerettet.

For å trekke linja tilbake til «sånn som vi skriver»: På sitt beste kommer egenarten til et selskap fra mange stemmer. Sterke stemmer, kreative stemmer, myke stemmer, oppløftende stemmer, kritiske stemmer, nerdestemmer. Som i et orkester vil jeg at alle instrumentene skal være stemt, men jeg vil aldri ta fra hver og en sin individuelle spilleglede.

Ut på sykkeltur

Det finnes en plass for KI overalt, også i skrivearbeidet. Hjelp til å forstå, hjelp til å holde den berømte røde tråden (selv om jeg setter pris på tekster med lett skriveprolaps), hjelp til struktur, hjelp til å luke ut sjargong. Egentlig en videreføring av «bicycle for our minds»-tankegangen til Steve Jobs, som han brukte for å beskrive hva en datamaskin tilfører menneskets iboende evner.

Forskjellen ligger i hvem som tråkker. Setter du bort tenkingen og skrivingen til en KI-skill, får teksten mindre egenart. Skriver du selv, men søker inspirasjon, råd og innspill (også fra KI), får den mer. Teknologien kan som alltid forsterke eller svekke det beste og verste i oss.

Så neste gang noen spør meg om en skill som får alle til å skrive «sånn som vi skriver», vil jeg heller hjelpe dem med å lage en sykkel. Noe som hjelper hver enkelt med å finne og uttrykke sine egne ord.

Skrevet av