Nationaltheatrets scener ligger sentralt i folkerike byområder. De er lette å komme seg til og fra, både til fots, med buss, trikk, sykkel og t-bane. På nettsiden deres kan du enkelt bestille billetter, lese om forestillingene og finne ut av alt du måtte lure på. Trodde vi.
For rullestolbrukere, derimot, viste det seg at det å dra på teater bydde på mange utfordringer. Det var ikke lett å bestille rullestolplass. Det var ikke lett å bruke de fysiske rommene våre. Men vårt største problem var at vi ikke visste dette. Nationaltheatret tok for gitt at man visste hva rullestolbrukere trengte.
Og da gjorde vi det eneste riktige vi kunne gjøre i vår situasjon. Vi begynte å snakke med folk.
For å finne ut av hva folk som ønsket å bestille rullestolplass digitalt trengte, kontaktet vi en rekke ulike mennesker. Vi snakket med folk i rullestol. Vi snakket med ledsagere, venner, familie, barn, voksne, gamle og unge, mødre og fedre.
Vi snakket med mammaen til en 8 år gammel blind sønn som elsker musikk over alt på jord. De to hadde vært på flere titalls konserter og festivaler, og hadde mange verdifulle betraktninger.
Vi følte med hun som var på tinderdate, og som ble plassert i en egen bås. Daten hennes? Han måtte sitte et stykke unna. Romantisk.
Vi hadde en fin dialog med FFO, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, og NHF, Norges handikapforbund.
Her er noen viktige funn fra samtalene våre:
Vi skal fortsette arbeidet med gjøre teatrene universelt utformet. Ikke bare de digitale tjenestene, men også i de fysiske lokalene skal vi gjøre flere oppgraderinger.
Her er listen over det vi har gjort så langt:
Vil du vite mer om hvordan vi jobbet med dette prosjektet?
Vi deler gjerne erfaringene våre fra dette arbeidet og tilsvarende problemstillinger. Ta gjerne kontakt med Nina